Lenge siden sist....

Nå er det altfor lenge siden sist jeg har satt meg ned i fred og ro og oppdatert bloggen. I dag kom det endelig et lite pusterom, så nå skal jeg nytte sjansen.

Dagene er hektiske og går så fort at jeg nærmest snubler i dem. På jobben er det som vanlig mye å gjøre og holde orden på, og transportstreiken gjør sitt for å lage surr i tull. Flere varebestillinger står på vent hos leverandørene, mens vi går tom for det ene etter det andre. Vi forklarer og beklager til våre kjære kunder, og tilbyr våre beste erstatninger. De fleste forstår heldigvis, men ikke alle. Og når streiken omsider kommer til sin slutt, vil alle varene komme nogenlude samtidig og lage nytt kaos. Men flittige som vi er, så klarer vi nok det også... :o)

De fleste av dere har vel hørt den gode nyheten til nå....? Vi flytter butikken til større lokaler på Kremmartunet - og håper at alt går som planlagt så vi kan åpne 1.juli. Oppussing av lokalene er i gang, og i dag har vi endelig bestemt oss for gulvbelegg. Etter masse møter og greier er planene for innredning ganske klare og reoler og lignende er under bestilling. Jeg gleder meg UTROLIG mye til å se butikken ferdig - det kommer til å bli flottere enn flott! Det blir en helt ny hverdag for oss å få jobbe i store, lyse, oversiktlige lokaler med super ventilasjon og god plass. Men mest av alt gleder jeg meg til å se dyre/akvarieavdeligen - den blir et tropisk eventyr i seg selv.... Jeg håper dette blir jeg alt jeg ønsker meg, for oss og for kundene våre. Dette blir den mest arbeidssomme sommeren noensinne - men det kommer til å være verdt det, uten tvil.

Midt i all jobbing, papirarbeid, transportstreik, møter, telefoner og stress og sånn- er fremdeles snille, gode Ask trofast med meg hver eneste dag. Vi nyter at våren er her, og sommeren begynner å slippe til. Han spiser godt og har lagt på seg akkurat passe mye. Pelsen er også blitt myk og blank og fin. Det er godt for hjertet til mor det.... :) Men det er ikke bare lett å være Ask... Han er en følsom og lett stresset hund, og noen ganger bygger det seg opp også for han. Den siste uken før 17.mai inneholdt mange utfordringer for Ask, og det hele toppet seg 18.mai. Jeg luftet Ask som vanlig utenfor butikken, og han var rolig og fin. Ut av det blå kommer en løs boxer/doberman-blanding (hannhund) i fullt firsprang mot oss over parkeringsplassen. Vi ser den kommer og Ask stivner til. Jeg rekker å be om sitt og bli- og Ask holder seg rolig de få sekundene før den nådde bort til oss. De to stod stive side om side en lite øyeblikk - før det hele braket løs. Dette var ikke lek, her var det alvor. Hundens eier ruslet rolig over parkeringsplassen og roper til meg 'slapp av, han er ikke farlig'. Jeg roper at han må ta hunden sin, jeg klarer ikke å dra de to fra hverandre. Heldigvis gjør han det, og ingen ble fysisk skadet. Det hele varte bare noen sekunder - men det skulle ikke skjedd i det hele tatt. Det er båndtvang, og ren høflighet å spørre om hunden kan hilse først. Den andre eieren hadde tenkt at de to kunne leke litt, men det har ingenting med hva to hannhunder som er fremmede for hverandre tenker. Det er ikke unormalt at to hannhunder ikke kommer overens og barker sammen, men dette ble nok akkurat en ting for mye for min Ask. De neste par dagene spiste han nesten ikke, tisset inne, og var hele tiden på vakt. Ethvert syn av en annen hund ble rabalder - om det så var en annen hannhund eller en liten tispehvalp, det spilte ingen rolle. Det har heldigvis roet seg litt, men vi er satt langt tilbake fra der vi var før- desverre. Etter en lang og god samtale med kjære hundetrener Hilde Myhre Eidal, ble vi enige om å la Ask få ro fra andre hunder en stund, for så introdusere kjente hunder i trygge omgivelser gradvis. Dette er en plan jeg føler meg trygg på, så foreløpig deltar vi ikke på hundetrening og andre aktiviteter. Jeg legger vekt på at dagene til Ask skal være rolige, trygge og positive - uten for mange nye ting og forstyrrende utfordringer. Vi går lange rolige turer, trener på å gå med kløv, leker i hagen, og trener litt enkel lydighet. Ask virker glad og fornøyd igjen og kontakten mellom oss to har faktisk blitt bedre. Og jeg har lært at jeg må være mer bevisst på hverdagen til Ask, og legge vekt på ro og trygghet. Det er lett å tenke at siden han er så lett stresset, at han bare har veldig mye energi og i tillegg til god mosjon alltid er klar for og har godt av nye utfordringer og situasjoner- men det kan bli for mye av det gode og føre til negatvt stress, og det vil vi ikke ha! Her er det en balansegang å være bevisst på og øve på.

Ask har også hatt en kort tid som onkel. Vi fikk inn en bitteliten kattunge i butikken. Omtrent en håndfull stor, kald i kroppen, og med navlestrengen fremdeles på.... Vi hadde ikke mye håp, men jeg har tidligere vært vitne til tre kattunger som har blitt vellykket flasket opp av Sunniva, så hjertet tok med seg et lite snev av fornuft og vi bestemte oss med en gang for å prøve. Den lille kroppen fortjente en sjans. Etter et par timer oppvarming under genseren min og genseren til Helen, begynte det å bli liv i den lille. Vi mikset og varmet morsmelkerstatning, og litt etter litt fikk den i seg melka. Det tok ikke lang tid før den lille bylten både peip, spiste, bæsjet og sov. Akkurat som bittesmå kattepuser skal. Sunniva endte (som vanlig) med å ta på seg jobben med å ta vare på den lille, bære den med seg inntil kroppen overalt, mate den til alle døgnets tider og det hele. Det gikk så bra en stund, men plutselig var noe galt.... Den pittebittelille kroppen ble forkjølet og fikk i tillegg problemer med et ben. I går sovnet det lille mirakelet stille inn, en time før den skulle inn til dyrlegen.... Jeg og Sunniva er (tro det eller ei) fornuftige og realistiske mennesker, og vet godt at slike små gjerne er etterlatt av mor av en årsak - og forventet at dette kunne skje. Mange mener nok at vi burde avlivet den med en gang, men med tre vellykkede forsøk i erfaringen - var det ulogisk for oss å ikke prøve. Alle som deltok i å ta hånd om den lille gjorde sitt beste, men naturen ville det slik. Hvil i fred lille venn!

Men mine fire små mirakler her hjemme (marsvinbarna) vokser og trives godt. De virker sunne og friske alle sammen, øyeproblemene i starten ble bra på et blunk med litt salve fra dyrlegen. Hvordan synet er på de to, er jeg litt usikker på - men alle tegn på infeksjon er hverfall borte!

I stallen er også våren ønsket velkommen, og nå som russetid og det hele er vel forbi - får hestene være ute døgnet rundt. Det er godt for både de og oss. Vårarbeidet er i gang, med raking, møkking av paddock og andre oppgaver. Men treningen har stoppet opp en stund, på grunn av for liten tid og alt for lite energi. Som vanlig. Go'Jenta har lagt på seg, mister muskler og jeg har dårlig samvittighet inn til dypet.... Jeg ønsker for henne at hun skal være sunn og frisk - og fysisk godt trent. Samtidig som jeg ønsker for meg selv alt det ridningen og samspillet med henne gir meg. Hver eneste dag er verdifull.... Jeg gjorde et forsøk nylig på å komme igang igjen, men ridningen gikk heller dårlig. Ryggen og kroppen verker så at jeg måtte presse meg selv til å klare 15-20 minutter. Det er et heller dårlig utgangspunkt for god trening... ;( Ble veldig lei meg, for å være ærlig.... Men jeg håper jeg klarer å komme forbi dette, og igang med ridningen igjen. Men hesten skal trenes uansett - det har jeg bestemt meg for. Vi må bare jobbe fra bakken en stund, med longering og lignende. Det er bedre enn ingenting, og kan faktisk gi både god og kontruktiv trening som kommer til nytte ved ridningen senere. For de av dere som ikke kjenner meg SÅ godt, kan dere lese om hva ridningen betyr for meg her http://www.hest.no/blogg/?bid=5774&blid=499427 og her http://www.hest.no/blogg/blogg.html?bid=5774&blid=33851 i min gamle blogg.

Det var lite innblikk i min hverdag for tiden - har mer jeg skulle fortalt, men det får være nok for nå. Har ikke tid til å sitte her og surre... ;)